Paul siv

 Som alltid skjedde hovedbegivenhetene 6. juni - jubileet for D-Day, men vårt D-Day-relaterte besøk begynte 5. juni da vi møtte den eminente militærhistorikeren Paul Reed. Alastair hadde vært i kontakt med Paul i 2 år, men dette var dette første gang Fred og Paul hadde møttes. Diskusjonene sentrerte om hvordan vi best kan hjelpe veteraner å fortsette å besøke Normandie så lenge de kan. Paul hadde hørt at det var sannsynlig at National Normandy Veterans Association (NVA) sannsynligvis ble oppløst i 2014, som selvfølgelig er 70-årsjubileet for D-Day. Alle tre var enige om at det ville være både trist og heller nederlagsstiller å la foreningen brette. Vi ble enige om at vi ville forsøke å lage en støttestruktur som ville gjøre det mulig for NVA å fortsette langt utover 2014, slik at veteraner fikk økonomisk hjelp som er avgjørende for at de kan fortsette å besøke minnesmerker, kirkegårder og slagmarker og for å opprettholde virkeligheten av hva Normandie-kampanjen betyr for oss alle og menneskeheten generelt. Vi følte at det ville være et regressivt skritt for rollen som NVA å bli tatt av en annen organisasjon som omhandler andre foreninger og elementer av veteranhjelp - D-Day var en av de viktigste dagene i verdenshistorien og de som kjempet i kampanjen, og de som har en tilhørighet og interesse for D-Day og dens etterspill, fortjener en medarbeider helt viet til den. Vi vil holde deg oppdatert om fremdriften, men hvis du har dine egne synspunkter - enten legg dem ut på forumet eller bare send en e-post.

På til 6. juni. . . . . .

 

Highland Light Infantry (MM) og Buron

Foto: Alastair nederlandsk med kransen for HLI

Et fokus for vårt besøk i år var Alastairs nylige beslutning om å bli medlem av HLI Association til minne om hans onkel Alastair Hardie som tjenestegjorde i den 10. bataljon (City of Glasgow) regiment av HLI og kjempet i Normandie-kampanjen, men dessverre ble drept i Tyskland rett på slutten av krigen. HLI-foreningen foreslo at Alastair skulle legge en krans ved det eneste minnesmerket til HLI i Normandie som ligger i den lille landsbyen Buron nær Caen. Slaget ved Buron var en av kampanjens blodigste og avgjørende for suksessen til Slaget om Caen. Så vi la oss tidlig på morgenen til Buron.

HLI-minnesmerket er et av to minnesmerker som sitter på det vakre Place de Canadiens. Som navnet antyder er området dedikert til tapperheten til de kanadiske soldatene som kjempet så heroisk under Operasjon Overlord. HLI-minnesmerket er viet til det kanadiske HLI som kjempet ved Buron, og det andre minnesmerket er til Sherbrooke Fusilier Regiment, det 27. Kanadiske pansrede regiment.

Det var en nydelig solrik morgen, og blomsterbedet som omkranser minnesmerket var i full blomst og blomsterhyllene som hadde blitt plassert av de kommunale myndighetene i Buron ved Sherbrooke Memorial så vakker ut når solen skinte på dem. Men det var en viss tristhet i hjertene våre da vi så at det ikke hadde blitt gitt noen hyllest ved HLI-minnesmerket. Men humøret ble løftet da Alastair hadde lagt vår krans av valmuer ved foten av HLI-minnesmerket - valmuene sørget for en stolt og passende hyllest til de modige gutta som kjempet i fargene på HLI ved Buron og alle kan nå se HLI-emblem midt i kransen som gjør det klart at de ikke er glemt. Fotografiene som følger med denne artikkelen viser hvor gripende et øyeblikk det var i Buron.

Jerusalem, en 16 åring og et ære øyeblikk

Foto: Gravestone of J.Banks fra DLI døde 21. juli 1944, 16 år gammel

Jerusalem Cemetery er en av de minste kirkegårdene i krigsgravene i Normandie, og den inneholder graven til den ene private J Banks of the Durham Light Infantry som ble drept 21. juli 1944, bare 16 år gammel. Han er et av de yngste skadene i kampanjen, og graven hans er i en av de mest minneverdige gravplassene i Normandie - vi hadde besøkt før, og vi var fast bestemt på å returnere i år for å legge en krans på vegne av South East Branch of NVA . Vi hadde forventet å gjøre det selv med bare Fred og Alastair som betalte sin egen hyllest. Men da vi parkerte bilen, trakk en buss opp med en gruppe veteraner som hadde kommet på besøk. Da vi forklarte at vi hadde en krans, bestemte de seg for å montere en full kransleggingsseremoni med tilhørende musikk og dedikasjoner. Snart dukket en bærbar kassettspiller opp, og veteranene falt inn med Fred og Alastair som æresmedlemmer i æresvakten. Og en full seremoni fortsatte - The Last Post, a Minute's Silence, National Anthem and Exhortation all inkludert - og naturligvis la Fred og Alastair NVA Kransen. Det var en veldig rørende og spesiell tid for oss alle - veteranene så så stolte ut og hver tomme heltene de er og kransen så så slående ut mot kremen fra minnesmerket. Når vi ser tilbake da vi forlot kirkegården gjennom den lille inngangen, ble vi alle rammet av hvor fantastisk vakkert og fredelig det så ut - en så passende hyllest til soldatene hvis hvilested det er. Det får en til å tenke hvor viktig det er å fortsette å besøke steder som Jerusalem kirkegård og å betale en hedersgjeld til de modige mennene som er gravlagt der.

Den britiske kirkegården på Ranville og en veldig våt President de la Republique.

Foto: Presidenten Francois Hollande i Ranville

Så var det nå videre til kirkegården på Ranville, som er en av de største kirkegårdene til de britiske krigsgravene i Normandie, for at president Francois Hollande kom til å hylle den britiske døde av Operation Overlord. Sikkerheten var usedvanlig stram, og vi hadde en skikkelig rutemarsj for å finne en inngang til kirkegården som ville tillate oss inn - franskmennene er tydeligvis veldig opptatt av å kassere sin nyvalgte president. Akkurat da seremonien var i ferd med å begynne, og kort tid etter at presidenten var kommet, åpnet himmelen seg og en absolutt flom falt - det virket virkelig med regn. Men til hans store ære sto presidenten bare med hodet da han la hyllesten akkompagnert av den britiske forsvarsministeren - Philip Hammond. Deretter fortsatte han å møte alle veteranene hver for seg, og mange av medlemmene av publikum som hadde kommet for å se ham. Ved slutten av sin tid på Ranville lignet Monsieur Le President veldig tett "en druknet rotte" - han var helt våt gjennom - men tiden han tilbrakte i de forferdelige værforholdene er en hyllest til hans respekt for de som kjempet og døde under Normandie-kampanjen - godt utført herr president - han gikk absolutt opp i vår aktelse. Vi likte selvfølgelig også den nevnte druknede rotta - men det er alt en del av Normandie i begynnelsen av juni - akkurat som det var i juni 1944. Så en virkelig fantastisk D-dag med en rekke flotte seremonier som vil gi oss minner til å verdsette alle livene våre.

Men det var en annen begivenhet å legge til 7. juni i Arromanches. . . .

Prinsesse Irene Brigade i regnet på en kontroversiell morgen på hovedtorget ved Arromanches

Foto: Tyskere marsjerte på Place de Juin i Arromanche 7. juni 2012

Da vi så på en plakat at prinsesse Irene's Brigade fra Nederland skulle parade på esplanaden med utsikt over Gold Beach i Arromanches, hadde vi forestilt oss at det ville være nettopp det - en løsrivelse av nederlandske soldater som marsjerte til ære for nederlenderne som deltok i Normandie-kampanjen og som landet via Mulberry Harbour ved Arromanches i 1944.

Men det vi fikk var "noe helt annet" som ordtaket sier!!

Sammen med de nederlandske soldatene var det en løsrivelse fra USAs hær og en liten løsrivelse av soldater fra den tyske hæren. Da vi nærmet oss plassen som så mange av dere vil vite ved siden av Gold Beach med restene av Mulberry Harbor i det fjerne, var en av de første tingene vi la merke til at flaggstengene ved siden av Musee d'Embarquement helt til enden av esplanaden manglet flaggene sine - normalt bærer de flaggene fra de allierte som deltok i D-dagen-invasjonen - Storbritannia, USA, Canada, Tsjekkia, Norge, Polen og Frankrike. Da seremonien begynte og løsrivelsene marsjerte mot torget var det et ganske utfordrende syn å se tyske soldater parade på et sted som er så assosiert med britiske veteraner som ser Arromanches som et så viktig symbol på deres tapperhet på D-Day og videre. Det var veldig viktig å merke seg at selv om det fortsatt var britiske veteraner i Arromanches (vi hadde sett en rekke av dem tidligere på morgenen) at ingen deltok eller var tilskuere på paraden. Og det samme kan sies for franskmennene - det var ingen fransk militær- eller forsvarsrepresentasjon - noe som er veldig uvanlig når militære erindringshendelser finner sted i Frankrike - det er alltid en fransk militær tilstedeværelse - den eneste franskmannen som hadde noen del i saksgang var ordføreren i Arromanches som så utpreget ubehagelig ut.

Seremonien tok en tradisjonell form med en velkomstadresse fra ordføreren i Arromanches og en kort tale av en pensjonert nederlandsk general på vegne av de nederlandske veteranene. Men så var det en ganske ekstraordinær adresse fra Charge D'Affaires fra den nederlandske ambassaden i Paris der han forsøkte å rettferdiggjøre tilstedeværelsen av de tyske soldatene som et forsøk på å sette krigens spørsmål i bakgrunnen og understreket rollen som Tyskland spiller i Europa i dag og i konflikter som Afghanistan. Hans tale så ut til å rette lytterne oppmerksomhet på saken (om den tyske tilstedeværelsen) som nærmest var usagt i stedet for å forringe den. Hans ord var desto mer kontroversielt da Fred er klar over de nylige domstolssaker i Holland som flyr i møte med den tyske deltakelsen i paraden 7. juni i Arromanches.

Seremonien ble avsluttet med legging av blomsterhylser, inkludert av tyske tjenestemenn, og avspilling av nasjonalsanger inkludert Tyskland. For mange av oss som sto ved strandpromenaden ved Arromanches, var det en ganske avslappende opplevelse å høre den melodien som fløt over stranden ved Arromanches, som er så innbakt i bevisstheten til de som kjempet på strendene for å beseire nazismen og frigjøre Europa. Kanskje med veteraner som fortsatt vender tilbake til strendene hvert år for å huske sine falne kamerater og for å besøke stedene der deres tapperhet forandret verden for alltid, er det for tidlig å ha tyske soldater som marsjerer til melodien til deres hymne i Arromanches så unikt assosiert med D -Dag og veteranene mens de fremdeles lever, og minnene deres er så livlige. Vi ville bli fascinert av å høre dine synspunkter på om du synes denne paraden var en god ting eller motsatt. For Fred og Alastair var det en vanskelig seremoni å se på.

Så det var en ekstraordinær noen dager i Normandie på den tiden av året når veteraner er overalt, og når folket i Normandie husker sin frigjøring og deres frigjørere. Det var som alltid et privilegium og en ære å være en del av det. Enten om å legge en krans på Buron for de modige guttene til HLI å stå skulder ved skulder med veteraner på Jerusalem Cemetery, som hedrer livet til en ung 16 år gammel gutt som la livet sitt for frihet for 68 år siden. Eller faktisk stående på en kirkegård i Ranville i det øsende regnet med den nyvalgte presidenten i Frankrike som hedrer alle de som ga livet i Normandie-kampanjen for alle disse årene siden. Eller se på tyske soldater som marsjerte ved siden av Gold Beach - noe som gjorde en tankevekkende og ganske uventet slutt på vårt besøk.

Tekst: Alastair Dutch OBE, Webmastering: Fred Vogels

 

Kommentarer (0)

Det er ingen kommentarer lagt ut her ennå

La dine kommentarer

  1. Legger inn kommentar som gjest.
Vedlegg (0 / 3)
Del din beliggenhet
Du kan legge inn din kommentar til sosiale medier